Copyright © 2019 by Oslo Circles

Asset 15_4x.png

EN FLYKTNING, EN KURTISANE,

EN FIOLINVIRTUOS OG EN HOFFKOMPOSITØR

Photo: Anne Valeur 

Magnus Staveland, tenor

Oslo Circles:

Astrid Kirschner & Maria Ines Zanovello, barokkfiolin

Mari Giske, barokkbratsj

Gunnar Hauge, barokkcello

Jadran Duncumb, teorbe

Mariangiola Martello, orgel

Program:

Johannes Rosenmüller: Suite fra Studentenmusik Heinrich Ignaz Franz von Biber: Fra Fidicinium Sacro-Profanum: Sonata VI Heinrich Ignaz Franz von Biber: Balletti Lamentabili Barbara Strozzi: L’amante segreto Johannes Rosenmüller: Lamentationes Antonio Bertali: XX Johannes Rosenmüller: Vulnera me

13. Oktober // 19:00 // Akershus slottskirke, Oslo

Hva har disse fire mennesker til felles? Jo, alle er 1600-talls komponister og alle har et jubileum i år!

Johannes Rosenmüller og Barbara Strozzi (400 år), Heinrich Ignaz Franz von Biber (375 år) og Antonio Bertali (350 år). Mange tyske komponister på 1600-tallet ble inspirert og påvirket av den italienske komposisjonsstilen, en av de mest prominente var Johannes Rosenmüller (1619 – 1684). Han hadde en stor karriere i Leipzig, som kantor ved Nikolaikirche og også Thomaskirche, i samme posisjon som senere J.S.Bach skulle inneha. Men karrieren tok en plutselig vending i 1655 etter anklager om usedelig omgang med flere av sine elever. Han klarte å flykte fra fengselet for å unngå rettsaken, først til Hamburg, så til Venezia. Her fortsetter hans karriere som Giovanni Rosenmiller, først som trombonist og komponist ved Markuskirken i Venezia, og også som komponist ved Ospedale della Pietà, i samme barnehjemmet som A.Vivaldi senere skulle arbeide. Rosenmüller bodde 24 år i Venezia og var her en høyt respektert mann.

I Venezia levde også komponisten, sangerinnen, luttspilleren, gambisten og kurtisanen Barbara Strozzi, (1619 -1677). Det er litt uklar om hun var en datter utenfor ekteskapet eller adoptivdatteren av dikteren Giulio Strozzi. Uansett ga han henne både en førsteklasses utdannelse og innførte henne i Venezias intellektuelle kretser. For øvrig var hun singel firebarnsmor, og en av de første kvinnelige komponistene for sekulær musikk overhodet. Et berømt portrettbilde viser henne med gambe, men også med blottet bryst og og blomst i håret, symboler for kurtisaner. Hun skrev hovedsakelig akkompagnerte sanger, intime mesterverk. ‘Disse harmoniene’, skriver hun, ‘er sjelens språk, og hjertets instrumenter.’

I året 1613 ble Claudio Monteverdi (1567 – 1643) enstemmig valgt til kapellmester i Venezias Markuskirke, og her begynner hans mest produktive år: han fornyer kirkens musikkliv, innfører messesang, og organiserer kor og orkester på nytt. Han skriver tallrike kirkemusikalske verk, operaer for åpningen av det første offentlige operahus i Venezia (1637) og madrigaler. Han komponerte i alt 18 operaer, men bare noen få er bevart. Det er Monteverdi som er sentral i oppstarten av opera-sjangren, og her kom det sammen flere gunstige momenter: I hans tid ved hoffet i Mantova tjenestegjorde han ved den musikkelskende hertug Vincenzo Gonzaga. Her hadde han et fullstendig orkester til rådighet, det er kort vei til fiolinmakerbyen Cremona (Montverdis fødeby), og hertugen hadde også familiære forbindelser til hoffet i Firenze, en by med lang tradisjon for dramatiske fremføringer med musikk.

Fiolinvirtuosen Heinrich Ignaz Franz von Biber (1644 – 1704) var opprinnelig fra Bøhmen og ble av datidens største fiolinmaker Jacobus Stainer betegnet som ‘den fortreffelige virtuosen Biber’. Det er ikke mange biografiske detaljer om Biber, men sannsynligvis har han sin utdannelse i Wien, siden Bibers verk viser tydelige spor av Wiens stjerner, fiolinisten Heinrich Schmelzer, og komponistene Antonio Cesti og denne kveldens siste jubilant, Antonio Bertali. Vi vet dessuten at han fra 1670 jobbet ved erkebiskopens hoff i Salzburg, som fiolinist og komponist, og det avanserte ordforråd i forordet til noen av hans komposisjoner tyder på en høyudannet mann. Han beriket og utvidet fiolinteknikken betydelig, og brukte teknikker som ellers var nokså uhørt i hans tid: doppelgrep, arpeggier, skordatura og spill i høye posisjoner.

Antonio Bertali (1605 – 1669) ble født i Verona, men dro over Alpene til Wien i 1624 hvor han jobbet som fiolinist og komponist ved Habsburg-hoffet og siden ble Supremus Musices Praefectus ved det kaiserlige orkesteret. I 1649 ble han Kappellmester, den høyeste stillingen i det tysk-språklige området den gang, og han beholdt stillingen til sin død. Bertali kombinerer mesterlig elementer fra de italienske og tyske komposisjonsstilene til en særegen enhet: fra Italia hadde han med seg den virtuose måten å skrive musikk for fiolin, i tillegg til den italienske sansen for melodier, og han førte den sammen med den strengere tyske stilen, preget av kontrapunkt.

Tenoren Magnus Staveland er en ettertraktet konsert- og operasanger og har opptrådd på de store scenene som Teatro alla Scala in Milan, Teatro La Fenice di Venezia, Teatro Real Madrid, Staatsoper Berlin, Theater an der Wien, Opéra Garnier Paris, Opéra du Rhin Strasbourg, Théâtre de la Monnaie Brussels, Vlaamse Opera Antwerp, Royal Swedish Opera, Royal Danish Opera, Innsbrucker Festwochen, Festival d’Aix-en-Provence og Drottningholm Festival Stockholm. Hans repertoar omfatter et stort antall oratorier, symfonier og sangsykluser. Han jobber jevnlig med dirigenter som Rinaldo Alessandrini, Fabio Biondi, Ivor Bolton, Alessandro De Marchi, Frühbeck de Burgos, Philippe Herreweghe, René Jacobs, Andrew Manze, Marc Minkowski, for å nevne noen.